«[Vi må] dra til torgene og gatene i den arabiske og islamske verden på fredag», sa Meshaal, som for tiden leder Hamas’ diasporakontor i Qatar, i en innspilt uttalelse sendt til Reuters.

Men et nærmere blikk på hva Mashaal faktisk sa, handler det om direkte oppfordring til «Global Jihad». Noen enhver sovende celle og andre jihadgrupper fanger opp. «Sinne. Gå ut på torgene, .. og de arabiske og islamske gatene.» Han fortsetter med å peke på «alle våre innvandringssamfunn over alt», som inviteres til aksjon på fredag. Det vil si i Oslo, London, Sidney, New York og så videre.

Meshaal mener det er en plikt for folkene i Jordan, Syria, Libanon og Egypt å støtte palestinerne nå.

«Til alle lærde som underviser i jihad… til alle som underviser og lærer, dette er et øyeblikk for anvendelse (av teorier),» sa Meshaal.

Å ta til gatene, er altså å utføre jihad. I den muslimske verden og i muslimske diasporaer verden over.

Det er grunn til å tro at denne generelle oppfordringen plukkes opp i et land som Norge også og blir sentral i morgen under ukens hovedbønn i moskeer her, i morgen. Tradisjonelt sett legges demonstrasjoner og aksjoner til like etter at fredagsbønnen er ferdig og de troende allerede er samlet og de «religiøse følelsene koker».

Fra offerposisjon til seiersrus

Vi har allerede sett den siste uken at arabere feirer det verste angrepet på Israel i moderne tid åpent i europeiske gater, i Malmø, i Helsingborg, i London, i tyske byer med flere. Det er grunn til å tro at det vi har sett så langt kun var en «hyggelig» oppvarming i en «seiersrus», for nå er Israels motsvar på terroren i gang, noe som vil få millioner av muslimer verden over til å stå sammen i sin selvvalgte offerposisjon, en posisjon som er så forutsigbar at man nærmest skulle mistenke at offerrollen var noe man får inn med morsmelken.

Tankene nå går til hva vi vitnet i Oslos gater tidlig i 2009 da Israel og Gaza var i blodig konflikt: Voldelige demonstrasjoner i Oslos gater der det ble jaktet på jøder, begått grovt hærverk og sivile ble angrepet. Det utspant seg en brutalitet i hovedstaden vi ikke hadde sett siden 2. verdenskrig, og der «drep jøder», og «ta jøden», ble ropt fra Gaza-tilhengere.

Dette var 14 år siden, og siden den gang har innvandringen fra islambeltet tatt seg kraftig opp, ikke minst i 2015 og de påfølgende årene. Hatet mot Israel er ikke blitt mindre, tvert om, og det næres ikke minst av kommunistiske krefter knyttet til statsstøttede Palestina-komiteen og muslimske ledere i sentrale moskeer i Norge, enten de heter Basim Ghozlan i Rabitamoskeen til Brorskapet eller Nehmat Ali Shah i den pakistanske Jamaat-moskeen, begge Oslo.

Jøder ber jøder skjule sin jødiske identitet

I Sverige uttrykker statsminister Ulf Kristersson og SD-leder Jimmie Åkesson dyp uro for situasjonen til Sveriges jøder. For to dager siden gikk det jødiske samfunnets ledere i Gøteborg ut med en epost-anmodning til medlemmene av den jødiske forsamlingen i byen om ikke å snakke hebraisk i det offentlige rommet, ikke bruke kippa eller ha på seg David-stjernen – dette av hensyn til deres personlige sikkerhet. Også SD-leder Jimmie Åkesson er urolig for situasjonen:

– Jeg leste det (anmodningen til jødene, red.). Jeg synes det er forferdelig at man må gjøre det og at vi har bygget den typen konflikter inn i Sverige, sier Jimmie Åkesson.

Ulf Kristersson sier han er «alvorlig bekymret».

De to partilederne er sammen ute i Sverige for å treffe befolkningen. De har også besøkt jøder i Malmø.

– Jeg satte meg ned i morges og snakket med den jødiske menigheten i Malmö og de beskriver i grunnen det samme, at de er veldig redde for det som skjer nå, når folk feirer forferdelige terrorangrep og ikke vet hva som vil skje i fremtiden dager, sier Kristersson og fortsetter.

– Jeg er alvorlig bekymret, det er helt uakseptabelt at det er vanskelig å være jøde i Sverige.

På besøket i Skåne har Jimmie Åkesson en spesiell oppfordring til de som blant annet under en demonstrasjon i Helsingborg roste terrorangrepene til Hamas sist lørdag. – Dra til Palestina.

– Det er et utmerket eksempel på folk som burde kunne utvises på grunn av mangel på karakter, sier han.

Det blir jo selvsagt med ordene, selv om vi tror Åkesson hadde gått til utvisninger dersom han satt med regjeringsmakt alene.

Europas jøder under press fra voldsislam

I storbyer som Berlin, London, franske byer med flere, kan gatene bli fylt med vold i morgen. «De» er blitt så mange og sammen med europeiske antifa-bøller (de samme i Norge, pluss alle sympatisørene med Palestinakomiteen), kan politiet få store problemer med å beholde kontrollen i det offentlige rommet. Det kan bli stygt, svært stygt.

Men langt mer nedslående er følgende, realistiske tankerekke: Hvordan skal Europas jøder tro på at Europas nasjonalstater vil stå skulder ved skulder med den stadig minkende jødiske befolkningen i Vest-Europa, en befolkning som minsker først og fremst fordi jødene forlater kontinentet, da de ikke opplever at de har et fremtidig trygt liv her? Hvorfor skulle Vest-Europas ledere, som uten magemål har omfavnet islam og dets ledere, stå opp for jødene og sikre dem et liv i full frihet her, når millioner av rasende muslimer står på den andre siden og er klar til å angripe jødene? (Her må vi minne om at allerede for flere år siden var så godt som alle jødiske institusjoner, barnehager inkludert, under væpnet politibeskyttelse.)

Jødene teller dessuten så få ved nasjonalvalgene i de fleste vesteuropeiske land opp mot den raskest voksende gruppen i Vest-Europa, dem med røtter i islambeltet.

Men det er verdt å minne om følgende: «Jødene er kanarifuglene i gruvene våre. Den dagen de slutter å synge, da er alt tapt», som jeg skrev i dedikasjonen til jødene i boken Islam. Den 11. landeplage. Jødene i Europa er en moralsk, verdimessig temperaturmåler som gir en klar pekepinn på hvilken retning vårt kontinent beveger seg. Så langt er det fra min side ingen tvil om hvilken retning det går i, i islams favør, og dette vet islams ledere i de tusener av moskeer som kontinentet vårt nå rommer. De samme lederne vet alt om voldspotensialet hos sine medlemmer. De fordømmer engang ikke IS-krigere som vender hjem, som avhopperimamen Ahmed Akkari har beskrevet i boken sin Min afsked med islamismen.

Hva med fremtiden?

Profeten Muhammed gjorde krig mot vantro, ikke minst jøder, til en hellig plikt for muslimer. Det aller høyeste en muslim kan oppnå er å dø i fysisk kamp for islam, som Muhammed ga status som martyr. Å bli martyr for den hellige saken, islams makt og utbredelse, er noe muslimske barn verden over får prentet inn i sin islamsk opplæring i moskeer.

Mange muslimer feiret «seieren» mot Israel sist helg fordi den fra deres ståsted fratok den det de mener er en skam, nemlig en skam over i flerfoldige år å ha vært den tapende part i konflikten med Israel, Israel som det de anser er et mindreverdig folkeslag. Ved at Hamas massakrerte sivile israelere/jøder ser de som en gjenreisning av den tapte æren. Det er klassisk æreskultur: Å skape frykt ved dominans. Og slik gjenreise det de anser som «respekt», en respekt basert på ren og skjær frykt som spres i omgivelsene. Derav gatefeiringene i europeiske byer.

Dette leder frem til den sårbare jødiske minoriteten i Vest-Europa. Hvor lenge vil jødisk liv være å spore i Vest-Europa så lenge denne avsindige dødskulturen får herje, og hva vil denne kulturen gjøre med Vest-Europa i stort?

Det er dessverre grunn til å legge et pessimistisk syn på bordet. Vår fremtid ser ikke lys ut, og det starter typisk med jødeforfølgelse.

Sagt med ordene til danske Poul Henningsen (1894-1967), samfunnsrefser, revyforfatter, filminstruktør og arkitekt:

Fremtiden: Alt hvad folk med ubehag nægter at høre noget om, bliver afgørende for vores vilkår årtier efter.